Erfaringer fra COVID-19 for personlige trenere

Bakgrunn

Vinteren 2020 var preget av den globale pandemien Covid-19; et virus som blant annet kan forårsake alvorlig respirasjonsvansker og som sprer seg meget lett gjennom luftbåren dråpesmitte. I Norge valgte myndighetene å beordre en 2 ukers nasjonal nedstengning av samfunnet fra 12.mars for å begrense virusspredningens omfang, og således sikre at det var tilstrekkelig kapasitet for intensivbehandling. Etter disse to første uker, ble samfunnet gradvis re-åpnet og virksomheter som ble evaluert samfunnskritiske eller spesielt sentrale for populasjonens helse, ve og vel, ble først prioritert. For svært mange, spesielt de i privat sektor og selvstendige næringsdrivende, medførte nedstengningen og den langsomme re-åpningen av samfunnet alvorlig følger for både personlig helse og for økonomi.

Blant aktører som relativt raskt ble tatt tilbake til aktiv virksomhet, var helsepersonale og velvære-aktører, slik som fysioterapeuter og massører (27.april), og organisert barne- og ungdomsidrett fikk gjenoppta aktivitet den 1.juni. I befolkningen generelt ble det oppfordret til hensyn som 2 meters avstand og å forholde seg til mindre grupper med mennesker. Til kontrast for de spesifikke retningslinjer som ble gitt helsepersonale og organisert idrett, opplevde treningssenterbransjen en meget lang nedstengning på totalt 13,5 uker (re-åpnet 15.juni). Mange personlige trenere opplevde det vanskelig å tolke de retningslinjer som ble gitt, all den dag ingen direkte adresserte PT’er. Dette resulterte i at noen PT’er tolket muligheten til å operere utendørs med sine tjenester så lenge de overholdt 2-meters regelen. Noen PT’er fulgte re-åpningen av organisert idrett, mens andre alt hadd re-åpnet samtidig som helsepersonale. Svært mange PT’er valgte dog å vente til treningssenterbransjen selv fikk klarsignal. Slik ulik praksis skapte både misnøye og frustrasjon, da flere mente kolleger brøt offentlige restriksjoner når de tilbudte tjenester i perioden hvor bransjen selv var bedt om å begrense aktivitet.

PT’er er en voksende gruppe aktører, men står både uten fagforbund og uten beskyttet tittel, og innebærer ulikt omfang av akademisk utdannelse. Dette kan virke både ødeleggende på deres inntrykk av kompetanse og profesjonalitet, og således hindre for offentlig aksept som helsefremmende aktører. At de i tillegg hovedsakelig arbeider i en arena som i mange år har vært forbundet med høy grad av kroppsidealisering og utseende-fokus, demper også for inntrykket av å være en seriøs helseaktør. Disse forhold kan være noe av årsaken til at myndighetene ikke evaluerte PT’er og treningssentrerbransjen som helseaktører, og som derav fikk re-åpne tidligere. Dette å ikke ha et forbund som kan snakke gruppens interesse og sak, har dessuten i en situasjon som COVID-19 vist seg svært uheldig.

I denne kartleggingsstudien ønsker vi øke kunnskap om hvordan COVID-19 har påvirket PT’ers arbeidssituasjon; hvor mange som ble permittert, hvor mange som hadde tap av inntekt, hvor mange som fant nye måter å tilby tjenester på og hvordan dette fungerte, hvor mange ulike tolkninger som forelå av den nasjonale lockdown, og hvordan hele denne situasjonen påvirket PT’ers egne liv og helse. Det innhentes også informasjon om PT’ers opplevelse av Virke Trenings arbeide for treningssenterbransjen. I lys av treningssenterbransjens noe frynsete fortid, der kroppsidealisering har vært fremtrendende, innhentes det også informasjon om PT’ers kunnskap og holdninger som helsefremmende aktører.

Hensikt

Kunnskapen som innhentes kan brukes til å informere og ruste både myndigheter og treningssenterbransjen til å løse tilsvarende episoder bedre i framtiden. Kunnskapen fra denne studien kan også belyse om det foreligger et behov for et faglig organ som samlet kan fremme PT’ers behov og ønsker. Det vil også foreligge informasjon om inntrykket PT’er har fra treningssenterbransjens organ (Virke Trening) sin innsats i kanskje den mest spesielle periode bransjen har stått i til nå. Kunnskap fra denne undersøkelsen kan også kartlegge om PT’ers virke og fokus går i riktig retning, dersom de ønsker å være den folkehelseaktøren som de gjennom spesielt denne perioden har ønsket å fremstå som!