Deltageres egne erfaringer fra FAKT-behandling
Selv om vi vet mye om hvilke metoder som er effektive for behandling av spiseforstyrrelser, er det begrenset kunnskap om hvordan pasientene selv erfarer å ta del i et spesifikt behandlingsprogram. Slik kunnskap er svært nyttig, da det kan være med på å videre forme de spesifikke behandlingsmodeller. Ettersom sykdomsbildet ved spiseforstyrrelser er mye preget av motstand eller frykt for endring, og behandling generelt er også utfordret med høy drop-out rate (mange avslutter behandling før den er fullført), vil slik informasjon være spesielt viktig for behandling av nettopp spiseforstyrrelser.
Hva vi gjorde!
Totalt ble 10 av de første 60 kvinnene som mottok denne type terapi forespurt om å bli intervjuet om sine erfaringer fra terapien; alle responderte positivt. Hvert intervju tok rundt 60 min å gjennomføre, ble avholdt ca 1-2 mnd etter avsluttet behandling, og var i hovedsak gjennomført med åpne spørsmål som inviterte deltagerne til å bidra med egne tanker og erfaringer. Spørsmålene var av type; «Kan du fortelle litt om dine erfaringer fra å delta i dette nye behandlingsprogrammet?«, «Har det medført endringer i dine hverdagsrutiner etter deltagelse i dette programmet?«, «Føler du at programmet møtte dine forventninger – hvorfor/hvorfor ikke?»
Hva vi fant!
Analysene etter intervjuene fant at deltagernes erfaringer kunne sorteres i 4 ulike hovedtema; (1) et fornyet forhold til fysisk aktivitet, (2) en ny oppfatning om mat, (3) ulike erfaringer fra å ha deltatt i behandlingsgrupper med ulike diagnoser, og (4) innsikt i egen tilfriskningsprosess.
Endret forhold til fysisk aktivitet
Dette temaet handlet i hovedsak om å oppleve et mer positivt forhold til fysisk aktivitet enn tidligere; hvilket inkluderte mestringserfaringer, og evne til å lytte bedre til kroppens signaler og behov. Den regelmessige treningen hadde gitt et styrket selvbilde gjennom å erfare mestring av aktivitetsformer som de tidligere ikke hadde prøvd, og gjennom å positivt erfare at treningen også innebar en sosial dimensjon (det å trene i gruppe med andre, og også det å trene i et åpent treningssenter hvor andre medlemmer også trente parallelt).
Å flytte fokus fra utseendet til at man bor i denne kroppen og at det derfor er fint at den funker som den skal, det er en veldig god aha-opplevelse.
En av deltagerne hadde kun negative assosiasjoner til trening, enten fra dårlig mestring i gymtimen på skolen, eller pga følelsen av at dette er en plikt og noe «alle maser om at en bør gjøre». Men introduksjonen til nye aktivitetsformer, og veiledningen som fulgte, gjorde henne trygg i aktiviteten, og gav mulighet til å utforske trening samtidig som hun følte seg trygg.
Jeg føler meg fortsatt dum når det gjelder trening, men jeg har på en måte skjønt at det er det jeg burde og faktisk har lyst til. Spesielt løpinga ga meg en frihet i hodet, fordi jeg tenker så mye. På styrken må du stå å tenke og telle, men på løpinga, der fikk jeg min frihet, og det tar jeg med meg.
En del av deltagerne hadde brukt trening som en «tømningsmetode» i et forsøk på å kontrollere kroppsvekt; trening kun for å forbrenne kcal. De opplevde nå en unik støtte i deltagergruppen og fra treningsterapeutene i å lære seg å lytte til kroppen, og å finne et treningsmønster som kan anses som normalt.
Nå begynner jeg å kjenne på kroppen hvis jeg skal trene; hvordan har jeg sovet, har jeg spist nok, hva skal jeg senere i dag, har jeg tid til det egentlig? Da er det ikke lenger noe problem for meg å prioritere bort trening, å velge å gjøre noe annet.
Et nytt forhold til mat
Det ble fremhevet at terapeutenes kredibilitet økte troen på at kostholdsendringene var riktige å gjøre, samtidig som de gav deltagerne økt kunnskap om helsefremmende- og prestasjonsfremmende kosthold. Terapeutenes faglige tyngde var avgjørende for deltagernes eget mot til å gjøre endringer, og de opplevde raskt at informasjonen var mer troverdig enn hva de fant i sosiale medier. Flere av deltagerne hadde lang erfaring med ulike dietter og treningsregimer, men de opplevde nå en økt forståelse og kunnskap når de fikk en opplæring av hva helsefremmende kosthold handler om.
I stedet for å tenke på mat som et nytelsesmiddel, en fiende eller venn, så blir tanken på mat demontert. Man tenker på mat som næringsstoffer. Kroppen min trenger karbohydrater etter trening for å restituere, proteiner for å bygge opp musklene og
cellene igjen.
Selv om noen syntes kostholdsterapien innebar litt vel mye detaljkunnskap, og kunne bli litt vanskelig å forholde seg til, opplevde de alt-i-alt en økt kunnskap de også kunne ta videre til sine nærmeste og familie. Dette var også kunnskap de bevisst brukte for å hente seg raskt inn igjen etter opplevelse av midlertidige tilbakefall i sykdomsbildet. Det var også stor nytte i å lære grunnleggende og strukturelle tiltak for kostholdet, slik som planlagte matinnkjøp og færre mat innkjøpsrunder per uke, å spise mer karbohydrater for å øke metthet etter et måltid, og å spise regelmessig for å unngå å bli utslitt/nedkjørt eller veldig sulten. Når de opplevde at dette gav en faktisk mestring og bedre kontroll på overspisingsbehovet, fremmet det også motivasjonen for videre innsats.
Et ambivalent forhold til å delta i gruppebehandling der andre diagnoser inngår
Deltagerne rapporterte om et støttende miljø i sine behandlingsgrupper, og at til tross for at de hadde noe ulik utgangspunkt eller lidelsesuttrykk, så opplevde de et fellesskap og unikt ønske om å se hverandre lykkes med behandlingen. Det var dog utfordrende opplevelser dersom gruppens medlemmer ikke møtte til terapi, og også etterhvert som ulike medlemmer opplevde ulik progresjon mht behandlingsutfallet. En annen større utfordring var opplevelsen av å ikke dele de samme erfaringer mht atferd;
Jeg var usikker på om jeg passet inn i gruppen, det var litt sånn todelt. Jeg kjente meg igjen i mye av det de sa om tanker og problemer, men akkurat på atferdsnivå så var det ikke det samme.
Deltagerne påpekte også at rammene for terapigjennomføringen kunne være strengere; for eksempel at det burde være en begrensning på hvor lenge hver deltager kunne få «holde ordet» i terapien. Et annet aspekt var mangelen på langtidsoppfølging; det ble erfart som brått å avslutte etter 16 uker terapi uten videre oppfølging, til tross for at det lå forberedelser for dette i behandlingen. Dessuten var det også noen som opplevde at selve kostholdsterapien og endringene denne stimulerte til, gikk for raskt fram; spesielt når man tar i betraktning hvor mange år lidelsen har pågått. Å delta i såkalt «poliklinisk behandling», der man møter til ett terapitreff per uke, og derimellom prøver å leve et normalt liv, med alle de forpliktelser dette medfører, opplevdes også av mange som svært utfordrende. Det kunne være vanskelig å finne nok tid til det fokuset terapien egentlig krevde, og også utfordrende å lage nye rutiner dersom partner eller familie ikke fulgte de samme endringene.
Innsikt i egen tilfriskningsprosess
Alle deltagerne hadde slitt med spiseforstyrrelser i flere år, og det var ulik erfaring med behandling – noen hadde aldri prøvd behandling tidligere. Selv om noen opplevde terskelen høy for å delta i dette terapiprogrammet (hvem ville man møte i denne gruppen, og usikkerhet mht hvordan aktivitetsterapien ville bli), opplevde flere at terskelen for deltagelse var lav når motivasjonen for endring endelig sto klar. Men flere rapporterte om store utfordringer undervegs, når de innså at behandling dels handlet om å gi slipp på en del av den kontrollen de mente å ha i sitt atferdsmønster.
Jeg husker den første terapisesjonen. Jeg gråt i timer etterpå. Jeg hadde aldri blitt stilt disse spørsmålene før, og siden jeg også valgte å svare ærlig, ble jeg sjokkert når jeg innså hvor syk jeg egentlig var.
Hva har vi lært?
Overordnet fant vi like erfaringer som annen forskning om spiseforstyrrelser avdekker; å jobbe med tilfriskning er krevende, vanskelig og utfordrende. Men vi fant også at FAKT fremsto som et akseptert og godt tilbud, der fagekspertise var spesielt viktig for å våge gjøre endringer. Kunnskapen de fikk gjennom deltagelse i FAKT bidro til å lage en buffer mot alle de kilder og alternativ påvirkning de hadde latt seg henføre av tidligere. Dette bidro til et bedre fokus i tilfriskningsprosessen, der troen på opparbeidet kunnskap bidro til å skape nye atferds- og handlingsmønstre. Dette medførte også til et styrket selvbilde og mestringsfølelse.
Publikasjonen bygger på MSc Solveig Sørdal sin mastergradsavhandling og på MSc Tone Skomakerstuen sin mastergradsavhandling.
Du kan refereres til denne publikasjonen på følgende måte: , et al. How do women with eating disorders experience a new treatment combining guided physical exercise and dietary therapy? An interview study of women participating in a randomised controlled trial at the Norwegian School of Sport Sciences.
