Hvordan definere skadelig form for trening ved spiseforstyrrelser?
Kort tid etter vår publikasjon om behandling av tvangspreget trening, fanget vi opp en viktig artikkel som prøvde bidra i fagfeltet med å etablere kriterier for den skadelige form for trening som observeres hos en del pasienter med spiseforstyrrelser. Det har nemlig vært en utfordring for klinikere å avgjøre om slik type trening forekommer all den dag det ikke finnes noen konsensus på hvordan man skal omtale og evaluere dette; begreper som er brukt omhverandre er overdreven, rigid, destruktiv, patologisk, usunn, tvangspreget, og avhengighet. I den nye artikkelen ble det nå foreslått å evaluere slik skadelig form for trening utfra 2 obligatoriske kriterier og 1ekstra alternativt kriterie, samt 3 subklasser som dette kan deles inn i:
- Tvangstrening defineres som overdreven trening som pasienten føler seg drevet til å gjøre pga tvangstanker eller pga rigide regler. Dette er trening som gjennomføres pga frykten for konsekvenser dersom det ikke gjøres, og/eller for å redusere uro og stress.
- Tvangstreningen er tidskonsumerende (mer enn 1 time per dag), og har konsekvenser for individets daglige funksjonsoppgaver (familie, jobb, fritidsforpliktelser), eller gjennomføres til tross for sykdom og skade, og i mangel av positiv opplevelse.
- Ved et visst tidspunkt har pasienten selv erkjent at treningen er et problem
- Subkategorier: a) intensiv trening, b) mye daglig aktivitet og bevegelse, c) rastløshet
Men basert på våre funn og erfaringer, så vi raskt at dette ikke ville favne om en andel med spiseforstyrrelser som uttrykker tvangstanker om trening, men som ikke nødvendigvis evner å gjennomføre intensjonene om aktivitet. Gjennom en pågående diskusjon i forskningsgruppen vår, der treningsfysiologene forholdt seg til kunnskap om anbefalinger for fysisk aktivitet og normal treningsatferd, og psykologene forholdt seg til det psykologiske diagnostiske verket, så vi at det her fremtrer et nytt begrep for treningsatferden som er viktig å løfte fram: tangstanker (obsession) om trening – til motsetning for fagfeltets fokus på tvangshandlinger (compulsion).Vi så på dette som et «aktivitets paradoks«: individer som var mye plaget av tvangstanker rundt trening, men som ikke evnet å omsette disse tanker i handling, og derfor hadde en inaktiv livsstil. Dette innebærer at dersom kriteriene vist til ovenfor må inkludere en viss treningsfrekvens og til de definerte motiver, er det flere som vil gå «under radaren». Dette er en situasjon som helt klart kan legge «sten til byrden» for den enkelte, all den dag dette kan medføre skam om ikke å etterleve egne intensjoner, ikke leve opp til sitt eget ideal om å fremstå som en sunn person, ikke klare å etterleve samfunnets idealisering av livsstil, ikke klare å kompensere for overspisingsepisoder, eller ikke klare å bytte denne type «tømningsatferd» mot en mer skambelagt selvpåført oppkast.
Vi foreslo derfor i denne publikasjonen å legge til subtypen «tvangstanker om trening», da dette innbefatter de som har intensjoner og (tvangs)tanker om trening, men som samtidig har en inaktiv livsstil. I vårt studiemateriale fra FAKT fant vi at dette gjaldt 20% av de med bulimia nervosa og 6% av de med overspisingslidelse: de hadde altså en høy score på et internasjonalt instrument som måler tvangstanker om trening (..og som litt upresist er titulert som tvangshandlinger/compulsion), men samtidig et aktivitetsnivå som lå under internasjonale anbefalinger (tilvarende minst 150 min med moderat til intensiv aktivitet per uke).
Denne publikasjonen kan refereres til på følgende måte: Bratland-Sanda, S., Mathisen, T.F., Sundgot-Borgen, J. et al. Defining compulsive exercise in eating disorders: acknowledging the exercise paradox and exercise obsessions. J Eat Disord 7, 8 (2019). https://doi.org/10.1186/s40337-019-0238-2