Kan fysisk aktivitet og kostholdsterapi (FAKT) behandle spiseforstyrrelser?

Bakgrunn for denne studien

Kognitiv atferdsterapi (CBT) for spiseforstyrrelser jobber med både atferdsendring (symptomregulering), óg med å endre verdigrunnlaget (det underliggende problem). Til tross for å være den type terapi som over flere år er omtalt som den mest effektive for spiseforstyrrelsene bulimia nervosa og senere også overspisingslidelse, er det kun opp mot halvparten som blir bedre. Likevel, etter flere år med utprøving av ulike behandlingsmodeller, er det få metoder som har vist seg like effektive som CBT.

Som poengtert i introduksjonen til FAKT-studien, er det mange grunner til at vi må jobbe for å bedre behandlingstilbudet til personer med bulimi og overspisingslidelse. Med utgangspunkt i flere lovende funn fra bruk av fysisk aktivitet i behandling, mente vi å ha et godt alternativ å tilby for CBT, men det gjensto altså å prøve ut effekten under kontrollerte forhold.

Hva vi gjorde

Vi rekrutterte kvinner mellom 18-40 år til et poliklinisk behandlingstilbud arrangert ved Norges Idrettshøgskole mellom 2014-2016, der de frivillige ble lovet ENTEN behandling ved CBT-metoden ELLER behandling ved FAKT-metoden. Kriterier for deltagelse (av sikkerhet eller praktiske årsaker) var en BMI mellom 17.5-35, ingen pågående graviditet, ikke konkurrerende utøver, og ingen alvorlig tilleggs lidelse. Vi var i kontakt med 418 personer, og av disse var det 164 som til slutt var kvalifisert og villig til å delta, og som ble tilfeldig fordelt til å motta enten CBT i 16 uker eller vår nye behandling, Fysisk Aktivitet og KostholdsTerapi (FAKT, eller PED-t på engelsk).

Figuren her viser antallet som ble inkludert, og hvor mange som var villig til å delta i oppfølgingsmålinger (T1 er før behandling, T2 er rett etter 16 uker behandling, T3 er 6mnd etter avsluttet behandling, T4 er 12 mnd etter avsluttet behandling, og T5 er 24 mnd etter avsluttet behandling):

Flyt av deltagere gjennom FAKT-studien

Uavhengig av om man var tildelt CBT eller FAKT som behandling, så besto behandlingen av 16 uker med totalt 20 behandlingstreff arrangert i gruppe på inntil 8 personer. CBT behandlingen ble gitt ved en fast, kvalifisert CBT terapeut med minst 10 års erfaring i CBT for spiseforstyrrelser, mens FAKT ble gitt ved et team på 3 treningsfysiologer (treningsterapien) og én ernæringsfysiolog (kostholdsterapien).

Vi evaluerte deltagerne ved alle disse måletidspunkter vist i figuren, og i denne publikasjonen så vi spesifikt på det spørreskjema som brukes til å evaluere diagnose (Eating disorder examination questionnaire, EDE-q), til å evaluere livskvalitet relatert til spiseforstyrrelsen (Clinical Impairment Scale), generell livskvalitet (Satisfaction With Life Scale) og symptomer på depresjon (Beck Depression Inventory). Vi gjorde også evaluering basert på klinisk intervju, for å sikre en god vurdering av diagnosetilstand.

Trykk på bildet for å komme til original publikasjonen hos International Journal of Eating Disorders

Hva vi fant

Av de nevnte utfallsmål vi så på (symptomer på spiseforstyrrelse, symptomer på depresjon, livskvalitet), viste det seg at FAKT gav sterkere og bedre behandlingseffekt umiddelbart etter 16 uker behandling, men pga en stadig økende grad av effekt fra CBT, så viste disse to behandlingsemetoder seg å være like gode når vi evaluerte langtidseffekten (6 mnd, 12 mnd og 24 mnd etter behandling). Det var forøvrig også kun etter FAKT at vi så en reduksjon i symptomer på depresjon, hvilket stemmer godt med hva litteraturen ellers fremhever: at fysisk aktivitet kan beskytte mot og behandle mild til moderat grad av depresjon.

Figuren herunder viser endring i score på insturmentet EDE-q som måler symptomer på spiseforstyrrelse. En høy score (leses på vertikal Y-akse) betyr høy grad av sykelighet, og et fall i score betyr god behandlingseffekt, der deltagerne blir friskere. En måling på friske, norske kvinner viser at de i gjennomsnitt scorer opp mot 2,35 på denne skalaen (den gule, tverrgående, stiplede linjen, som er lagt til for sammenligning). Ved «Pre» (som er før behandlingen starter) ligger gjennomsnittlig score på 3.5-3.7 hos kvinnene med overspisingslidelse og bulimia nervosa, og slik figuren her viser klart, så forbedrer FAKT-gruppen seg mer enn CBT ved post-målingen (som er umiddelbart etter 16 uker behandling). Ved de tre neste langtidsoppfølginger, er resultatet like godt for begge behandlingsgruppene, og vi ser også at behandlingseffekten overordnet er stabil over lang tid (ingen store endringer, begge svinger seg rundt normalen som den gule linjen viser, og ingen øker symptomene mot utgangspunktet igjen).

Figuren viser effekten av terapi på symptomer for spiseforstyrrelse.

Tilsvarende behandlingseffekt fant vi for livskvalitet og symptomer på depresjon (sistnevnte kun forbedring for FAKT).

Hva lærte vi fra disse resultater?

Denne studien har vist oss at bruk av fysisk aktivitet i behandlingen ikke forverrer tvangspreget trening eller forringer behandlingsresultatet for øvrig. Vi har funnet at en helt ny behandlingsmetode, som baserer seg på en helt ny fagekspertise, gir like gode og sterke behandlingseffekter som psykoterapi-fagfeltets egne, foretrukne behandlingsmetode mot bulimia nervosa og overspisingslidelse. Fordelen med dette er et bredere behandlingstilbud å velge mellom for pasientgruppen, en ny behandlingsmetode som kan fremstå som et lavterskeltilbud som er enklere å søke seg mot; dels fordi innholdet appellerer til pasientgruppen (interesse for fysisk aktivitet og kosthold), og dels fordi man ikke behøver gå via fastlegen for å komme til behandling. En ytterligere fordel er at behandlingen baserer seg på en fagekspertise som ikke er belastet med ventelister, og som derfor kan imøtekomme behandlingsbehovet raskere.

 

Dersom du vil referere denne publikasjonen, kan du gjøre det slik: Mathisen Therese Fostervold, Rosenvinge JH, Friborg O, et al. Is physical exercise and dietary therapy a feasible alternative to cognitive behavior therapy in treatment of eating disorders? A randomized controlled trial of two group therapies. Int J Eat Disord. 2020; 53:574585. https://doi.org/10.1002/eat.23228