Kroppssammensetning og fysisk helse hos kvinner med bulimia nervosa eller overspisingslidelse

Bakgrunn for denne publikasjonen

Visste du at det tradisjonelt har vært en sterk begrensning på muligheten for å drive fysisk aktivitet under behandling for bulimia nervosa? Og at den aktivitet som har vært benyttet for de med overspisingslidelse har hatt stort fokus på vektreduksjon, og kanskje derfor også har hatt svært begrenset og kortvarig effekt?

Dette er bekymringsverdig, all den dag sykdomsbildet hos disse kan antas å ha stor effekt på fysisk helse (hyppige overspisingsepisoder, bruk av tømningsatferd slik som oppkast, overtrening eller bruk av avføringsmidler, og ulik grad av inaktivitet). Hos andre pasientgrupper der vektøkning, ugunstig matinntak og ulik grad av (in-)aktivitet forekommer (feks ved diabetes-2, eller ved hjerte-og karsykdommer), vil nettopp fysisk aktivitet brukes for å bedre kroppens fysiske helse. Men det foreligger svært lite kunnskap om den fysiske helsen til kvinner med bulimia nervosa eller overspisingslidelse. Kun BMI og benmineraltetthet har vært omtalt for de med bulimi, og for de med overspisingslidelse er fokuset utelukkende på et tiltagende overvektsproblem (BMI). Hva med kroppssammensetningen? Hva med nivå av sentral fedme pga stress, overspising og/eller inaktivitet? Hva med beinmineraltetthet – og da spesielt for oss nordmenn, hvor dette er et utbredt folkehelseproblem? Og hva med kondisjon og hjertehelse?

Bulimi og overspisingslidelse finnes i alle vektkategorier, men de siste tiårene er det funnet en økt gjennomsnittsvekt slik som i resten av befolkningen, og rundt 70% av er nå karakterisert med overvekt eller fedme. Men selv om BMI er et helsemål som ofte brukes og knyttes til risiko for livsstilslidelser og dødelighet, er faktisk kondisjon er sterkere mål på helse og risiko for død. Kondisjon er ikke godt beskrevet for disse to pasientgrupper, og det er også av bekymring at man ved behandling av spiseforstyrrelser tradisjonelt har begrenset muligheten for å være fysisk aktiv. Som en forlengelse av dette (økende vekt og begrenset aktivitetsmulighet) bør det også nevnes at kroppsammensetning sier mye om risiko for kroniske lidelser slik som diabetes-2, hjerte-karlidelser og benskjørhet. Informasjon om kroppssammensetning for disse to pasientgrupper er svært mangelfullt gjengitt i litteraturen, hvilket er bekymringsverdig. Enkelte få langtidsstudier av disse to pasientgrupper har nemlig vist at en del utvikler nettopp diabetes-2, metabolsk syndrom, og hjerte-karlidelser. Dersom fysisk aktivitet hadde vært benyttet som medisin, kunne man forvente en lavere forekomst eller intensitet av slike lidelser, fordi en fysisk aktiv kropp og økt andel muskelmasse endrer kroppens hormonuttrykk og energiomsetning. En av de viktigste argumenter for at man har redusert muligheten til å være fysisk aktiv under behandling av spiseforstyrrelser, er at en del av disse lidelsene er knyttet til stor grad av tvangspreget- og overdreven trening. Og man har ansett det som nødvendig å redusere slike «symptomuttrykk» dersom man skal lykkes med behandling; altså redusere mulighet for å drive fysisk aktivitet for å lykkes å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Dessverre har man i slik vurdering ikke skilt på rastløshet og på trening, og ikke basert seg på erfaringer, men kun antagelser (feks ikke nødvendigvis vurdert hvordan sykdomsbildet kan påvirkes ved faglig kyndig veiledet trening; som en kontrast til sykelig motivert aktivitet styrt av pasienten selv). Dessuten er denne kunnskap (altså at personer med spiseforstyrrelser er overdrevent aktive) basert på intervjuer og selvrapportering, og ikke på konkrete, objektive målinger av faktisk aktivitet som gjøres.

Klikk på bildet for å komme til hovedpublikasjonen hos International Journal of Eating Disorders

Hva vi gjorde!

Da vi rekrutterte unge, voksne kvinner med spiseforstyrrelsene bulimia nervosa eller overspisingslidelse til et planlagt behandlingsstudie, benyttet vi anledningen til også å kartlegge nettopp fysisk helse før og etter behandling. Vi tok i bruk det beste av teknologi for å kartlegge fysisk helse, og alle deltagere fikk måle beinmineraltetthet og kroppssammensetning ved røntgen (DXA), vi målte deres kondisjonsnivå på tredemølle med måling av oksygenopptak, vi evaluerte maksimal muskelstyrke i tre tøffe styrkeøvelser (knebøy, benkpress, ro-øvelse), vi evaluerte deres faktiske aktivitetsnivå med høyt teknologisk avanserte målere i totalt 7 dager, vi evaluerte blodtrykk, og vi tok blodprøver av alle (sistnevnte planlegges det analyser for høsten 2020, da økonomi endelig tillater dette).

Hva fant vi?

Da vi målte kondisjonsnivået til kvinner med bulimia nervosa (BN i figuren nedenfor) og overspisingslidelse (BED i figuren), kunne vi sammenligne med hva som er vanlig hos norske kvinner fra en fra en tidligere studie ved Norges Idrettshøgskole (normativ i figuren). Det foreligger også nasjonale resultater fra NTNU som sier noe om hvilken forsvarlige grense man vil ønske å se at oksygenopptaket ligger over, for å begrense sin risiko for hjerte- og karsykdommer (dette er illustrert med den sorte linjen som løper rett gjennom alle søylene i figuren nedenfor).

Figuren over viser at oksygenopptaket til personer med bulimia nervosa i hovedsak er er like bra som i den generelle befolkningen, men vi fant også at 20% av de med bulimi hadde et urovekkende lavt oksygenopptak som lå under den «sikre grensen». Som det kommer godt fram i figuren, var det også urovekkende lavt oksygenopptak blant de med overspisingslidelse: gjennomsnittet lå under «den sikre grensen». I samsvar med disse funn, fant vi også at svært få blant alle deltagerne var tilstrekkelig fysisk aktive. I grunn stikk i strid med hva forskningen og klinkerne til nå har hevdet. Vi evaluerte deres aktivitetsnivå i forhold til minimums anbefalingen for helsefremmende fysisk aktivitet; og den sier at vi bør bruke minst 150 minutter per uke (ca 30 min per hverdag) i slik aktivitet at vi blir svett og andpusten – og gjerne mer! Vi vet fra befolkningsundersøkelsene i Norge, at det er ganske få som klarer dette – kun rundt 30% av den voksne befolkningen. I vår undersøkelse var det under halvparten som klarte å være i tilstrekkelig fysisk aktivitet – noe som også i grunn kan bidra til å forklare det høye antallet med lavt oksygenopptak. Det er også slik at fysisk aktivitet kan bidra til å redusere et forhøyet blodtrykk. Med hensyn til at en stor andel av de vi evaluerte ikke var tilstrekkelig fysisk aktive, var det derfor ikke veldig overraskende, men likevel urovekkende, at nesten 30% hadde forhøyet blodtrykk.

Måling av oksygenopptak med ansiktsmaske, og gradering av opplevd anstrengelse ved Borg-skala på et skjema.

Kroppssammensetning

Når vi evaluerte kroppsvekten ved hjelp av BMI, fant vi at majoriteten av de med bulimi var normalvektige, mens majoriteten av de med overspisingslidelse var klassifisert med overvekt eller fedme. Dette samsvarte godt med evalueringen vi gjorde av vekten ved å se på andelen fettmasse: majoriteten av de med bulimi hadde en normal fettprosent, men ca 38% av de med bulimi, og 76% av de med overspisingslidelse, hadde en ugunstig høy fettprosent. Et viktig funn vi gjorde, var å avdekke en uønsket høy andel med såkalt «skjult fedme». Hele én av 8 med bulimia nervosa hadde skjult fedme, hvilket innebar at deres BMI var i normalvekt-kategorien, men at deres fettprosent var over anbefalt nivå. De kan med andre ord kategoriseres som normalvektig av helsepersonale som kun gjør en evaluering av BMI, men i sannhet bære på en ugunstig kroppssammensetning som disponerer for sykdomsutvikling. Et tilsvarende funn, var at én av fire med overspisingslidelse hadde et høyt nivå av sentral fedme som ikke ble avdekket med det vanlige kliniske målet midje-til-hofte-ratio. Mer enn BMI eller total fettmasse, er det «sentral fedme» som er knyttet til risiko for livsstilslidelser!

Det var ikke mange som målte lav benmasse, men vi fant dette hos 3 kvinner med bulimia nervosa og hos 6 deltagere med overspisingslidelse. Dette var litt overraskende, da det forventes at lidelser der lavere vekt inngår, er mer utsatt for lav benmasse. Men en annen risikofaktor er lav fysisk aktivitet, og dersom man i tillegg har en forhistorie med lav vekt, kan dette forklare hvorfor vi fant flere med lav benmasse blant de med overspisingslidelse.

Samlet sett betyr dette at det må tas i bruk mer avansert teknologisk utstyr for å avdekke fysiske helseutfordringer hos de med bulimia nervosa og overspisingslidelse; en rask evaluering av BMI, livvidde, og selvrapportering om aktivitetsvaner er ikke tilstrekkelig!

Å evaluere kondisjon med en 12-minutters test i laboratorier, sier mer om helse enn blodprøver og BMI!

Røntgen (DXA) avdekker mer inne i kroppen enn hva vekt og målebånd kan finne!

Hva betyr disse funn?

En ekstra analyse vi gjorde, var å undersøke hva som kan forklare variasjonen i fettprosent og i sentral fedme (altså: hvorfor har noen lavt nivå av fedme, og andre har høyt nivå?). I de modeller vi testet ut, fant vi at fettprosenten hos kvinner med bulimia nervosa kan forklares av BMI og mengde fysisk aktivitet de gjør per uke i moderat og høy intensitet – hele 67% av fettprosenten kunne forklares av disse to samlet sett. Hos kvinner med overspisingslidelse fant vi dessuten at det var BMI og kondisjon kunne forklare hele 68% av nivået av sentral fedme!

  • BMI (eller fettprosent), sentral fedme, blodtrykk, kondisjon, og beinmasse er alle blant de viktigste risikofaktorer for en rekke livsstilssykdommer!
  • BMI (eller fettprosent), sentral fedme, blodtrykk, kondisjon, og beinmasse kan alle positivt påvirkes av tilrettelagt fysisk aktivitet – og motsatt: forverres ved mangel av fysisk aktivitet!

Disse funn kan saktens få en til å spørre seg hvor medisinsk forsvarlig det er, å ikke legge til veiledet fysisk aktivitet i ALL behandling av spiseforstyrrelser. Men vel så viktig er det å trekke fram kunnskap som treningsfysiologer har: dette betyr IKKE at overdreven og mye trening vil bidra til god fysisk helse – snarere tvert i mot. Det er heller ikke slik at det er hva som helst av fysisk aktivitet man kan gjøre for å ha effekt på disse ulike helseutfall. DERFOR er det også viktig at aktivitetsterapien ledes og veiledes av faglig forankret ekspertise!

 

Du kan referere til denne publikasjonen på følgende måte: Mathisen, TFRosenvinge, JHFriborg, O, et al. Body composition and physical fitness in women with bulimia nervosa or binge‐eating disorderInt J Eat Disord201851331– 342https://doi.org/10.1002/eat.22841