Fysisk helse og symptomer på energimangel hos fitnessutøvere

Bakgrunn for denne publikasjonen

Det er godt kjent at det spesielt hos kvinnelige idrettsutøvere kan forekomme en del alvorlige helseutfordringer dersom ikke energiinntaket matches med treningsmengdene. Å redusere energiinntaket gjøres ofte bevisst av noen utøvere der lav kroppsvekt er en fordel i deres idretter (feks vektbærende idretter, som langrenn og løping), i idretter der kroppsfasong er en del av bedømmelsekriteriet (eller en seig ukultur det tar tid å få bukt med) slik som estetiske idretter (feks RS, turn, stup, kunstløp), eller i idretter der man konkurrerer i vektklasser (feks kampsport og kraftsport). Derfor sier man gjerne at vektsensitive og estetiske idretter er utsatte idretter for lav energitilgjengelighet.

Lav energitilgjengelighet er et begrep som beskriver at kroppens totale energibehov ikke dekkes tilstrekkelig.

Hvilestoffskiftet vårt må dekkes via energiinntaket hver dag; dette er energien du trenger til dine indre organer for å overleve. I tillegg til dette kommer et økt energibehov når du beveger kroppen. Jo mer du beveger deg, jo større er ditt totale energibehov.

Hvilestoffskifte + tilfeldig bevegelse + trening = totalt energibehov

Dersom man begrenser matinntaket, og samtidig er mye fysisk aktiv, så brukes mye av energien fra maten opp under aktiviteten. Da gjenstår det også stadig mindre energi til å dekke grunnbehovet (hvilestoffskiftet). Det betyr at hvilestoffskiftet tvinges til en nedjustering fordi det er mindre energi til å drifte de livsnødvendige prosesser i kroppen. Mange knytter dette umiddelbart til «dårlig forbrenning». Forskning har vist at denne situasjonen rammer en rekke vev, prosesser og treningstoleransen negativt – noen med livsvarig effekt! Denne kunnskap er sammenfattet og illustrert i to modeller fra ekspertgruppen på kvinnelig utøverhelse i den internasjonale olympiske komité – én modell for helseeffekter og én modell for prestasjonseffekter ((klikk på illustrasjonene nedenfor dersom du ønsker å se original publikasjonen hvor disse er hentet fra)).

Effekter av lav energitilgjengelighet:

Negative helseeffekter fra lav energitilgjengelighet (RED-s, relativ energimangel i sport)

Negative prestasjonseffekter fra lav energitilgjengelighet (RED-s, relativ energimangel i sport)

Det er kjent at utøvere i ulike idrettskulturer prøver endre kroppsvekten og -sammensetningen sin med svært helseskadelige metoder (trene mye og spise lite/ingen ting, hopper over måltider, oppkast, avføringsmidler, dehydrering i badstue, overtrening etc). Selv om vi vet at lav energitilgjengelighet i seg selv gir en del av de negative effekter som de to illustrerte modeller viser til, kan man også tenke seg at fremgangsmåten for å oppnå vektendring er med på å fremprovosere slike effekter. Det er derfor nå utarbeidet anbefalinger for hvordan idrettsutøvere bør praktisere vektregulering, og disse handler vel så mye om teknikker og strategier for å redusere/endre vekten, som om nødvendighet av periodisering av vektendringene.

Disse retningslinjer handler faktisk i stor grad om det utøvere i fitnessport etterlever; regelmessig matinntak, stort fokus på proteiner og fiber, unngå lange perioder uten mat, og tilrettelagt matinntak rundt treningsøkten. I teorien skal de også slippe seg opp i vekt etter konkurransesesongen (periodisering).

Kan man derfor tenke seg at fitnessutøvere mestrer vektreguleringen godt, og unngår slike negative helseeffekter?

Dette er ikke bare et viktig spørsmål med hensyn til utøvernes helse, men også fordi disse utøverne i dag fremstår som kropp- og livsstilsidealer for mange unge mennesker. Det er derfor betimelig å spørre seg om den praksis de motiverer til (trening, kostholdspraksis, vektregulering og figurforming) er sunn og helsefremmende.

Hva vi gjorde i «Fitnesshelse»

Da vi igangsatte dette prosjektet, fantes det ingen studier på fitnessutøvere – det var altså dårlig kunnskap om helseeffekten av slik spesifikk livsstil. Gjennom åpen rekruttering i sosiale medier, og adresserte mail til coacher i registrerte fitnessklubber, inviterte vi unge, voksne kvinnelige fitnessutøvere til å bli med på dette kunnskapsløftet. Samtidig rekrutterte vi «vanlige kvinner» som mosjonerer regelmessig til å bidra som en kontroll gruppe. Målinger fra kontrollgruppen kan nemlig fortelle oss hvorvidt resultater funnet hos fitnessutøvere er effekt fra det å trene regelmessig, eller om det er effekter av kombinasjonen diett, trening og stort fokus på forming av kropp.

Både fitnessutøvere og kontroller ble målt ved tre tidspunkter: (1) 3-4 mnd før fitnessutøverne reduserte energiinntaket sitt inn mot en planlagt konkurranse, (2) etter 3-4 mnd hvor fitnessutøvere har gått på kraftig energiredusert kost – dette er nå kun 2 uker før de står på scenen, og (3) én måned etter konkurransene til fitnessutøverne er over, og hvor de forventes å ha returnert til vanlige trene- og spiserutiner igjen (se illustrasjon til høyre for måletidspunkter, og bilder herunder for hvilke målinger vi gjorde).

Vi målte kroppssammensetning med røntgen (DXA)

Vi målte stoffskiftet (RMR) i vår lab med indirekte kalorimetri

Deltagere besvarte standard skjema om psykisk helse (psykometriske data) og rapporterte kostholdet digitalt

Hva fant vi?

Ved oppstart var det 25 fitnessutvøvere og 26 kontrollpersoner som stilte opp til de fysiske målingene. Det var ingen forskjeller mellom de i alder, treningserfaring, BMI eller muskelmasse, men fitnessutøverne hadde noe lavere fettmasse. Totalt rapporterte 35% av fitnessutøverne og 12% av kontrollpersonene å tidligere ha hatt en spiseforstyrrelse, og av disse rapporterte 2 fitnessutøvere og én kontrollperson å fortsatt ha slike utfordringer.

Ved å sammenligne med kontrollgruppen så vi at det var normalt at ca 10% av jentene rapporterte menstruasjonsfravær (amenoré) til tross for at de ikke brukte noen hormonelle prevansjonsmidler. I vår kartlegging fant vi derimot at forekomsten av slik amenoré doblet seg når fitnessjentene var i konkurranseform. Til samme tid målte vi et klinisk lavt stoffskifte hos 60% av fitnessjentene, hvilket var en økning fra en normalforekomst på ca ~30%. Disse endringer skjedde parallelt med at hvilepulsen til nær 100% av  fitnessjentene falt signifikant, tilsvarende det som medisinsk omtales som bradykardi.

Samlet viser disse første resultater tydelige tegn på sult. Dette er også fysiologiske endringer man ser hos mennesker som lever i sult og ved enkelte alvorlige, kliniske lidelser slik som anorexia nervosa.

Registreringene viste at energiinntaket hos fitnessutøverne, som forventet, ble kraftig redusert gjennom diettperioden, og langt under hva som er anbefalt. Hverken ved baseline målinger, i diettperioden eller etter diettperioden klarte fitnessutøvere å innta tilstrekkelig karbohydrater slik som anbefalt, men dette gjaldt også kontrollgruppen. Proteininntaket hos fitnessutøverne lå derimot helt i øverste sjikt for anbefalingene, og godt over anbefalingene ved konkurransetiden. Samtidig viste våre vekt- og DXA-målinger at utøverne i snitt gikk ned 5 kg i kroppsvekt for å nå sin konkurranseform, og at fettprosenten hos utøverne endret seg fra 25% fra baseline til 17% rett før konkurranse. Et positivt funn, er at utøverne i snitt øker i muskelmasse (ca 1 kg), hvilket antyder at de faktisk klarer å bygge muskulatur til tross for svært lavt energiinntak. Som en kontrast til dette, fant vi samtidig at 5 av fitnessutøverne reduserte beinmasse i ryggsøylen under hele denne studien, hvilket kun gjaldt én av kontrollpersonene.

En ekstra evaluering vi gjorde, var å sammenligne de fitnessutøverne som plasserte seg blant «topp 5» i forhold til de som plasserte seg under dette. Da fant vi at «topp 5» utøvere hadde mer konkurranseerfaring, lavere fettprosent (men ikke større muskelmasse!), og samtidig holdt et høyere karbohydrat- og energiinntak i forhold til de som plasserte seg lavere i konkurranse.

Hva lærte vi av disse funn?

Samlet gir disse funn grunn til å tro at dette er en sport som tiltrekker seg individer med underliggende spiseforstyrrelse, og at kroppens biologiske reguleringsmekanismer ikke lar seg «lure» av optimal diett-praksis, så lenge lav energitilgjengelighet vedvarer. Vi så ikke noen klar fettprosent-grense for når endringer i stoffskifte, menstruasjonshelse osv skjedde, og dette sammenfaller også med hva som er rapportert i annen forskningslitteratur. Det er altså reduksjonen av energitilgjengelighet i seg selv, uavhengig av hvor stor endringen er eller hva den eksakte fettprosentverdien til individet er, som igangsetter disse negative endringer i kroppen!

De fleste endringer vi målte, som var resultater av 3-4 måneder med diett, returnerte raskt tilbake på kun én måned etter konkurranser og diettperiode. Men samtidig var det noen negative endringer som vedvarte, slik som amenoré, mage-tarm problemer, og hos de med reduksjon i beinmassen vedvarte dette også mot siste måling. Dette betyr at noen biologiske endringer trenger lang tid til å returnere til normalen, og det er dessuten usikkert om de kan klare å hente igjen tapt beinmasse. En viktig føring fra slike funn, er at det er sterkt uheldig å gjøre mange slike dietter innenfor et gitt tidsrom (feks ett år!). Utøverne trenger tid til å normalisere seg igjen, og det å etterstrebe en mer eller mindre «definert» kropp som hverdagsform, kan ikke anbefales! Det kan nemlig se ut som at disse utøverne, i større grad enn hva som er kjent fra kroppsbyggermiljøet, holder seg nærmere konkurransevekten gjennom sesongen. De gikk i snitt ned kun 5 kg før konkurranse, hvilket er ca halvparten av hva som er tradisjonelt vanlig for kroppsbyggerutøvere. Dette indikerer at fitnessutøverne kan tenkes å etterleve mer rigide regimer til vanlig for å etterleve det moderne kroppsidealet, og ikke er gode nok på å periodisere sin vektregulering. Det kan da være vanskelig å normalisere de negative effekter fra vektreduksjon.

Det er klart at det er positivt å se at fitnessutøverne faktisk klarer å øke muskelmassen, når alt annet reduseres (energiinntak, kroppsvekt, fettmasse, beinmasse, puls, hvilestoffskifte…). Når vi samtidig ser at disse utøverne ikke har mer muskelmasse enn kontrollpersonene våre, og ikke har trent lengre enn disse normalt aktive kontroll-kvinnene før de går igang med dietter for konkurranse, kan dette antyde at utøverne generelt er ganske uerfarne med styrketrening. Som forskeren bak dette prosjektet kan jeg også bekrefte at mange av utøverne uttalte at de aldri før har spist så strukturert og regelmessig, og aldri før har trent så regelmessig og med struktur. Dette kan samlet indikere at den muskelvekst de oppnår er et resultat av uerfarenhet, struktur på matinntak og (mer enn- ) tilstrekkelig med proteiner i kosten. Det kan derfor også godt tenkes at de ville hatt en fantastisk utvikling dersom også energiinntaket hadde vært tilstrekkelig høyt.

Oppsummert; vi ser RED-s symptomer (se farge illustrasjonen over!) også hos fitnessutøvere. «Fit is the new skinny» er ingen sunnere slagord. Det moderne, atletiske og definerte kroppsidealet som fremmes i sosiale medier og på frontcover av treningsmagasin er knyttet til store, negative fysiologiske påkjenninger for kroppen. Utøvere og deres coacher bør øke sin forståelse for at mer enn én kort konkurranse sesong per år er ikke tilrådelig, og at kroppen MÅ normaliseres igjen gjennom bedre match mellom trenings- og matinntak. Det er langt fra tilrådelig å etterstrebe en halv-definert kropp off-season, hvilket er informasjon både utøverne og tilhengere/beundrere av denne sport og livsstil bør få!

Du kan referere til denne publikasjonen på følgende måte: Mathisen, TF, Heia, J, Raustøl, M, Sandeggen, M, Fjellestad, I, Sundgot‐Borgen, J. Physical health and symptoms of relative energy deficiency in female fitness athletes. Scand J Med Sci Sports. 2020; 30: 135– 147. https://doi.org/10.1111/sms.13568