Hvordan behandle tvangspreget trening?

Bakgrunn for publikasjonen.

Mellom 20-80% av personer med spiseforstyrrelser er beskrevet å misbruke trening eller å ha et anstrengt og tvangspreget forhold til treningsaktivitet. Årsaken til dette er dels at motivene er å forbrenne kcal for å prøve å kontrollere kroppsvekten sin, og dels at dette oppleves som en god måte å regulere følelser og emosjoner. Slik misbruk og tvangspreget aktivitet er funnet å gi en del utfordringer for vellykket behandling for spiseforstyrrelser, og de har vist seg å lettere få tilbakefall etter behandling. Av denne grunn har det tradisjonelt vært slik at mulighet for fysisk aktivitet begrenses under behandlingsperioden. En slik restriksjon på fysisk aktivitet kan dog være svært uheldig, da det er godt kjent at fysisk aktivitet har en rekke gode effekter på både mental og fysisk helse. Flere av disse effektene skulle man kunne tenke seg at personer med spiseforstyrrelser skulle ha meget godt av å erfare.

Å re-etablere et sunt forhold til trening bør være sentralt i behandling, og økt kunnskap om treningsfysiologi kan gi opplevelse av mer forståelse og sunn kontroll. Likevel er det ingen psykoterapi som beskriver slike konkrete grep, og det foreligger lite kunnskap om hvordan behandling for spiseforstyrrelse i seg selv virker på destruktiv treningsatferd. Vi hadde en gylden mulighet til å studere hvordan ordinær psykoterapi med fokus på behandling av spiseforstyrrelser virker på slik destruktiv treningsatferd, og samtidig også studere effekten av en ny behandling for spiseforstyrrelser som inkluderer regelmessig trening. Vi fant også dette et svært viktig fokus, all den dag vår hovedhensikt med FAKT var å evaluere effekten av en ny behandlingsmetode for spiseforstyrrelser som mange i psykoterapi-fagfeltet syntes var hårreisende.

-Å behandle spiseforstyrrelser med trening kan vel bare gjøre hele tilstanden mye verre?!

Hva vi gjorde!

Kvinner med bulimi eller overspisingslidelse ble rekruttert i sosiale medier til å delta i et behandlingsprosjekt på 16 uker. Deltagerne ble tilfeldig fordelt til å motta «gullstandarden» kognitiv atferdsterapi eller å motta en ny terapi som kombinerer veiledet trening og kostholdsterapi. Alle ble evaluert før og etter 16 uker terapi, og deretter evaluert 6mnd, 12 mnd og 24 mnd etter behandling.

Alle deltagere besvarte skjema om tanker og motiver for trening

Vi målte aktivitetsnivå i 7 dager med en skritt-teller som målte aktivitet tredimensjonalt. Disse ble båret rundt livet.

I denne publikasjonen viser vi resultater for treningsatferden; det ene resultatet er objektivt registrert aktivitet, og det andre resultatet er hvor mye tvangstanker deltagerne har om trening. Slike tanker kan være eksempelvis «Hvis jeg ikke får trent føler jeg meg nedstemt eller deprimert», «Hvis jeg føler jeg har spist for mye, vil jeg trene mer», «Jeg får ekstrem skyldfølelse hvis jeg mister en treningsøkt», og «Hvis jeg ikke får trent, er jeg bekymret for å gå opp i vekt».

Hva fant vi?

Figurene viser at intensitet i tvangstanker rundt trening ble redusert gjennom terapiperioden, og at denne behandlingseffekten vedvarte i minst 2 år etter avsluttet terapi. Samtidig så vi ingen statistisk evaluert reell endring i treningsvolum (bildet til høyre), bortsett fra en klar reduksjon i CBT-gruppen ved 2 års kontrollen. (grafen kan «lyve» for deg med den økningen som linjen for FAKT viser, men det er liten forskjell på 450 tellinger som vi målte ved T1 og 500 tellinger som vi målte ved T3, og statistisk beregning viser ingen klar forskjell mellom punktene). Samlet gir disse resultater grunn til å tro at behandling, uansett type metode/tilnærming, gir god effekt på det tvangspregede mønsteret i treningsmotiver, og at treningsmengden totalt sett var rimelig stabil over oppfølgingsperioden på 2 år. Dette må jo være betryggende funn også for de fleste klinikere: her viser vi at deres prefererte behandlingsmetode virker godt på dette tvangspregede symptomet. Men kanskje enda viktigere: å tillate veiledet trening under behandling (FAKT!) gir IKKE negative effekter som mer tvangsrutiner eller overdreven trening.

Hva vi lærte fra disse resultater?

Vi fikk bevist vår hypotese om at begge former for terapi kan bidra til å redusere destruktiv treningsatferd, all den dag de virker på «hovedproblemet»; spiseforstyrrelsen i seg selv. Men, vi hadde forventet at de som mottok FAKT som terapi skulle øke sitt aktivitetsnivå, fordi vi alt visste at under halvparten var tilstrekkelig fysisk aktive, og denne terapiformen tross alt har fokus på å løfte aktivitet mot anbefalt nivå.

Som terapeut for spiseforstyrrelser må man være svært fornøyd med slike resultater, og spesielt som terapeut for den nye utprøvende og omdiskuterte FAKT. Vi fikk altså vist at trening som del av terapi mot spiseforstyrrelser IKKE virker negativt på treningsatferd; hverken for tvangstankene eller for reell treningsvolum. Men i rollen som treningsfysiolog kunne man ha håpet på å se en liten økning i treningsvolumet når man vet at flere ikke helt etterfølger minimumsanbefalingen for fysisk aktivitet (ca 30 min per ukehverdag med aktivitet i intensitet som man blir litt svett og andpusten av).

Dette var også positive resultater for CBT, all den dag det finnes lite kunnskap om hvilken terapi som kan bidra til å redusere destruktiv treningsatferd. Det har vært forslag om å legge til timer i CBT-terapi, der man direkte har fokus på treningsatferd. Vi viste her at en ordinær form for CBT rettet mot spiseforstyrrelser i seg selv er tilstrekkelig for å få en viktig reduksjon i slik ugunstig treningsatferd.

Dersom du vil referere denne publikasjonen, kan du gjøre det slik: Mathisen, T.F., Bratland-Sanda, S., Rosenvinge, J.H. et al. Treatment effects on compulsive exercise and physical activity in eating disorders. J Eat Disord 6, 43 (2018). https://doi.org/10.1186/s40337-018-0215-1