Mental helse og kroppsbilde hos fitnessutøvere

Bakgrunn for denne publikasjonen

Å drive regelmessig fysisk aktivitet er generelt knyttet til bedre psykisk helse, men likevel finner studier at konkurrerende idrettsutøver ofte rapporterer større mentale helseutfordringer enn folk flest. Det ser også ut til at kombinasjonen av å være kvinne, av ung alder, og å drive idrett med estetisk fokus, gir høyest risiko for mentale helseutfordringer. Kroppsidealisering er kjent fra estetisk idrett, og er et fenomen knyttet til destruktive treningsrutiner dersom det tar overfokus. Dessuten – det å gjøre det godt i konkurrerende idrett stiller krav om å perfeksjonere sin livsstil og satsing, og det er derfor grunn til å tro at idrettsutøvere har større grad av perfeksjonisme i seg, enn andre. Dette fungerer bra så lenge utøveren opplever mestring, men kan gi høyere grad av mentale helseutfordringer dersom perfeksjonisme kombineres med opplevelsen av ikke å mestre.

Dette er samlet sett problemstillinger som kan tenkes å være svært relevant for en del fitnessutøvere; de er unge, kvinnelige, driver estetisk idrett med høy grad av kroppsidealisering, og har stort fokus på å perfeksjonere sin trening, kosthold og kroppslige uteseende. Dette er også utøvere som står uten noe som helst oppfølging av helseteam, slik vi ser i annen organisert idrett på høyt nivå. Det er derfor betenkelig at ingen har undersøkt forholdene i en slik høy-risiko gruppe.

Vi ønsket derfor å studere symptomer på mental helse hos unge, kvinnelige fitnessutøvere, og å evaluere om disse endrer seg i konkurranseperioder der energioverskudd reduseres betraktelig. Sistnevnte er spesielt interessant, all den dag en slik forberedende konkurranseperiode kan vare 3-6mnd, og hos noen gjentas hyppig. Denne type periodes påvirkning på mental helse er også interessant ettersom det er spesielt dette mer ekstreme kroppsidealet som løftes i sosiale medier som idealkroppen.

Hva vi gjorde i «Fitnesshelse»

Gjennom åpen rekruttering i sosiale medier, og adresserte mail til coacher i registrerte fitnessklubber, inviterte vi unge, voksne kvinnelige fitnessutøvere til å bli med på dette kunnskapsløftet. Samtidig rekrutterte vi «vanlige kvinner» som mosjonerer regelmessig til å bidra som en kontroll gruppe. Målinger fra kontrollgruppen kan nemlig fortelle oss hvorvidt resultater funnet hos fitnessutøvere er effekt fra det å trene regelmessig, eller om det er effekter av kombinasjonen konkurrering, diett, trening og stort fokus på forming av kropp.

Både fitnessutøvere og kontroller ble målt ved tre tidspunkter: (1) 3-4 mnd før fitnessutøverne reduserte energiinntaket sitt inn mot en planlagt konkurranse, (2) etter 3-4 mnd hvor fitnessutøvere har gått på kraftig energiredusert kost – dette er nå kun 2 uker før de står på scenen, og (3) én måned etter konkurransene til fitnessutøverne er over, og hvor de forventes å ha returnert til vanlige trene- og spiserutiner igjen.

For å lære mer om hvordan fitnessporten påvirker mental helse, ba vi alle deltagere om å besvare internasjonalt kjente spørreskjema om kroppsbilde, humør, spiseatferd, treningsatferd, og perfeksjonisme.

Hva fant vi?

Vi fikk totalt 33 stk fitnessutøvere og 28 stk kontrollpersoner til å besvare våre skjema ved oppstart. Av disse rapporterte 9 stk (28%) fitnessutøvere og 3 stk (11%) kontrolldeltagere at de tidligere hadde hatt en spiseforstyrrelse. Det var ingen forskjell i alder eller BMI mellom deltagergruppene, men noe lavere andel fettmasse hos fitnessutøverne.

Vi fant at fitnessutøvere har en høyere grad av motivasjon for å oppnå en definert kropp gjennom hele studieperioden, og gjennom diett-og konkurranseperioden deres fant vi også at det var en betydelig forskjell mellom fitnessutøvere og kontrolldeltagere i ønsket om å ha en muskuløs kropp. Det ble også funnet en betydelig økning i bekymringer om egen kroppsfigur etter konkurranseperioden hos fitnessutøverne; en endring som skjedde parallelt med økningen i kroppsvekt.

Det var forventet å finne en viss grad av spiserestriksjon hos fitnessutøverne, da dette må kunne anses som en forutsetning for å klare å redusere kroppsvekt/fettmasse. Dette ble bekreftet, og denne var spesielt økt under diettperioden fram mot konkurranse, og noe avtagende etter konkurransetid. Likevel var nivå av spiserestriksjon betydelig høyere hos fitnessutøvere i forhold til kontrolldeltagere gjennom hele evalueringsperioden; også før og etter konkurransetiden. Denne strenge kontrollen over spiseatferd er også spesielt tydelig mht reduksjonen i ukontrollert overspising fra baseline til konkurransetidspunktet (altså gjennom diettperioden). Dessverre rapporteres det om en betydelig økt frekvens av ukontrollert overspising etter konkurransetiden hos fitnessutøverne.

Parallelt med den forventede økning i kroppsvekt etter konkurranser, ser vi altså en betydelig økning i rapporterte episoder med ukontrollert overspising og en økning i figurbekymringer. Dette skjer samtidig som at fitnessutøverne uttrykker sterkere spiserestriksjoner enn hva som er normalt (altså hva vi finner hos kontrolldeltagerne). Samtidig ser vi at det er ganske like motiver mellom disse to grupper for hvorfor de trener (feks slik som for humøret og for helsa), og det er kun formål for figurforming som er betydelig sterkere blant fitnessutøverne – både før, under og etter konkurranseperioden. Dette kan kanskje sies å være forventet, all den dag fitnessutøvere driver en sport som har til formål å forme kropp, men det er bekymringsfullt hvilken mental belastning det kan være for fitnessutøvere å kombinere fokuset på figurforming, ønsket om en definert kropp, høy grad av spiserestriksjon, og samtidig oppleve å miste kontroll over spiseatferd og øke uttrykket av misnøye med egen figur.

Begrepet korrelasjon kan brukes til å forklare hvordan to fenomener oppfører seg i forhold til hverandre. Når vi finner at to fenomener korrelerer, vil det være slik at dersom den ene øker (feks ønsket om å bli «deffa»), så øker også den andre (feks grad av treningsavhengighet). Altså jo sterkere ønsket er om å bli «deffa», jo sterkere grad av treningsavhengighet. Og nettopp dette fant vi hos fitnessutøverne. Motivasjonen for å oppnå en definert kropp er korrelert til treningsavhengighet og også til symptomer på spiseforstyrrelser. Hos fitnessutøverne var denne motivasjonen knyttet til økt grad av spise-restriksjoner, men det motsatte ble funnet blant kontroller: der økte grad av ukontrollert og følelsestyrt spiseatferd. Dette kan se ut til å innebære at for fitnessutøvere som evner å etterleve og praktisere sine ønsker om trening, matinntak og figurforming, så bidrar fokuset på en definert kropp til å holde på strengere rutiner i kostholdet. Men for kvinner som ikke aktivt deltar i fitnessmiljøet, er samfunnsidealet om en slank, atletisk kropp så fjern at den kan oppleves frustrerende og resultere i mindre bra spiseatferd.

Fenomenet perfeksjonisme kan fremmes av egne forventninger til seg selv, eller fra opplevde forventninger fra andre. Mens førstnevnte i noen grad kan knyttes til noe positivt, slik som målrettet arbeide, knyttes sistnevnte i større grad til negative konsekvenser, fordi det kan oppleves som et press fra omgivelsene. Mens nivå av både slik selvorientert- og sosialt-orientert perfeksjonisme korrelerte med spiserestriksjoner og med motivasjon for å oppnå en definert kropp hos fitnessutøvere, var det annerledes hos kontrollgruppen. Der var selv-orientert perfeksjonisme snarere korrelert med ukontrollert spiseatferd og følelsestyrt spising, og sosialt-orientert perfeksjonisme var knyttet til motivasjonen for en deffet kropp. Disse funn kan indikere at fitnessutøvere håndterer høye forventninger (både egne og andres) til fysisk utseende, mens det hos kvinner som ikke er aktive i fitness fører til dårlig mestring og lite kontroll. I en forlengelse av dette, må det påpekes at denne tilsynelatende positive kontrollen fitnessutøverne opplever, endrer seg betydelig når konkurransetiden er over, og vekten øker.

Oppsummert

Selv om fitnessjenter ikke har noen større motivasjon for å utvikle muskelmasse enn kontrollgruppen, hadde de en betydelig høyere motivasjon for å oppnå en definert atletisk kropp. Dette kan gi grunn til bekymring, da motivasjon for en definert, atletisk kropp var nært relatert til symptomer for spiseforstyrrelser (-dette ble ikke funnet for motivasjon for muskelutvikling). Videre ser vi at identitets-tilknytningen fitnessjentene har til det å ha en atletisk og definert kropp korrelerer til høyere nivå av selv-orientert perfeksjonisme (egne forventninger), hvilket kan forklare at de frem mot konkurranse håndterer de nødvendige tiltak for å nå konkurranseform (altså restriksjoner i matinntak og opprettholde treningsrutiner). I motsetning har ikke kontrollgruppen den samme identifiseringen til det å ha en atletisk, definert kropp, og det er kun mellom sosialt-orientert perfeksjonisme (opplevd forventning utenfra) og motivasjon for atletisk, definert kropp hvor det ligger en viss korrelasjon. Dette kan da bety at hos jenter som ikke internaliserer og etterlever det å ha en definert kropp, skaper den opplevde forventningen fra samfunnet frustrasjon og et mindre konstruktiv spiseatferd (følelsestyrt spising og ukontrollert overspising).

Men denne forståelsen må også ha øyne opp for hva som skjer etter konkurransetiden hos fitnessutøverne. Høyt nivå av tanker om å begrense sitt kcal-inntak, økt opplevelse av ukontrollert spiseatferd, bruk av tømningsatferd hos enkelte (oppkast, misbruk av trening), og økt bekymring om kroppsfigur, vitner om at utholdenheten i spiserestriksjoner og opplevd kontroll kun er kortvarig. Disse funn indikerer dessuten at det bør sterkt frarådes at personer med tidligere eller nåværende spiseforstyrrelse deltar i slik sport. Ettersom dette er en lidelse individet sjeldent røper for omgivelsene, bør informasjonen om potensielle konsekvenser av sportsdeltagelse kommuniseres tydelig for nye atleter som søker seg mot denne sporten. Dette er svært relevant funn, all den dag forekomsten av selvrapportert tidligere spiseforstyrrelse er svært høy i denne utøvergruppen (til sammenligning forekommer spiseforstyrrelser blant ca 10% av kvinnene i en befolkning). Om deltagelse i slik sport kan trigge en spiseforstyrrelse er ukjent, men det foreligger flere offentlige reportasjer pr blogg og offentlig media som forteller om individer som har hatt store problemer med aksept for egen kropp og normalisering av spiseatferd i lang tid etter konkurransedeltagelse.

Du kan referere til denne publikasjonen på følgende måte: Mathisen, T. F., & Sundgot-Borgen, J. (2019). Mental Health Symptoms Related to Body Shape Idealization in Female Fitness Physique Athletes. Sports (Basel, Switzerland), 7(11), 236. https://doi.org/10.3390/sports7110236