Kan behandling for spiseforstyrrelser endre risikoprofilen for livsstilslidelser?

Bakgrunnen for denne publikasjonen

Vi fant i en tidligere publikasjon et høyt antall kvinner med bulimia nervosa eller overspisingslidelse ikke er tilstrekkelig fysisk aktive, og at en høy andel også har «skjult fedme» som går under radaren i ordinær helsescreening. Inaktivitet, høy andel fettmasse og høy andel sentral fedme er knyttet til økt risiko for diabetes-2, metabolsk syndrom og hjerte- og karlidelser. Dette er også tilstander som enkelte studier rapporterer økt forekomst av ved langtidsoppfølging av pasienter med slike diagnoser.

Kognitiv atferdsterapi (CBT) er den foretrukne behandlingsmetode for bulimi og overspisingslidelse. Det er lett å tenke at tilfriskning fra lidelser der hyppig overspising forekommer, vil ha gunstig effekt på kroppsvekt og -sammensetning. Likevel har ikke CBT vist å gi særlig gode endringer i vekt eller kroppssammensetning, og ei heller i fysisk funksjonell form. Denne manglende effekt kan handle om at hverken CBT eller annen psykoterapi har fremmet bruk av fysisk aktivitet gjennom behandlingen.

Fysisk aktivitet kombineres med kostholdsveiledning i ulike livsstilsprogrammer der vektregulering er sentralt, og er av de mer sentrale grep man setter fokus på for å bedre helsetilstanden. Selv om man ikke har fokus direkte på vektreduksjon under behandling av spiseforstyrrelser, kan det å fremme fysisk aktivitet ha en spesiell god effekt på kroppssammensetning og fysisk form også for disse pasienter. Dette vil være svært gunstig for å redusere risikoen deres for livsstilslidelser. Vi hadde derfor en hypotese om at FAKT skulle være overlegen CBT når det gjelder forbedring av fysisk helse.

Hva vi gjorde

Alle kvinnene som ble rekruttert til deltagelse i FAKT behandlingsprosjektet, ble også nøye evaluert mht fysisk helse både før, etter og 6, 12 og 24 mnd etter avsluttet behandling. Både deltagere i CBT-behandlingsgruppen og deltagere i FAKT-behandlingsgruppen ble evaluert på denne måten.

For å evaluere risiko for livsstilslidelser rangerte vi deltagere i to kategorier; høy-risiko eller lav-risiko, der høy risiko tilsvarte individer som matchet minst 2 av følgende 3 kriterier:

• Høy BMI  (≥25) og/eller høy fettprosent (≥33%)
• Høyt nivå av sentral fedme (>300g)
• Lavt oksygenopptak (<35.1 ml/kg kroppsvekt)

Figuren viser en tidslinje fra uke 0 til siste oppfølging 2 år etter behandling, og hvilke målinger som er gjort til de ulike tider. Relevant for denne publikasjonen er DXA, CPET (kondisjon) og styrketester (1RM).

Hva fant vi?

Etter gjennomført terapi hadde deltagere i både CBT og FAKT i snitt deltatt i mer enn 80% av terapiøktene. For FAKT besto treningsprogrammet av én økt under terapitreffet og to økter på egen hånd. Evalueringen i etterkant viste at deltagerne hadde totalt gjennomført 70% av styrkeøktene og 57% av intervalløktene.

Figur som setter fokus på fysisk form viser at deltagerne i FAKT har en midlertidig økning i oksygenopptaket umiddelbart etter terapi (bokstaven a indikerer dette!), men ikke sterk nok til at det skiller seg fra endringer vi måler i gruppen som får CBT. Det bør nok løftes fram her, at vi jobber nok med en gruppe deltagere som er særdeles opptatt av trening, og at en del i gruppen som mottar CBT derfor trener på egenhånd. Styrkeutviklingen i de tre øvelsene vi testet var lik den vi ser for benkpress her; ikke bare økte FAKT betydelig maks-styrken sin etter 16 uker målrettet styrketrening (indikert med bokstaven a), og mer enn hva vi fant i CBT (indikert med bokstaven b);  de hadde faktisk en opprettholdt godt styrke i inntil 2 år etter behandlingen.

Figuren om kroppsvekt viser at vekten økte gradvis, og med statistisk signifikant hos FAKT-gruppen (indikert med bokstaven a), men det var likevel ikke så stor økning at de skilte seg fra CBT-gruppen.

Dette at vi vektlegger at forskjeller har statistisk signifikans, handler om at vi ønsker å vite om de tilsynelatende forskjellene vi illustrativt ser er helt sanne og faktiske, eller om de bare oppsto ved en tilfeldighet. Når noe er statistisk signifikant, kan vi være ganske så sikre på at det ikke er tilfeldig forskjell, men en reell forskjell!

En ekstra analyse som ikke er med i publikasjonen, er denne ekstra figuren som viser vektendring uavhengig av behandlingsgruppe, men som ser på de som responderer på behandling og blir bedre, i forhold til de som har lite utbytte av behandlingen de mottar. Det er ingen statistiske forskjeller mellom disse to subgrupper ved de ulike tidspunktene, men den interne endring av gjennomsnittsvekten hos de om ikke responderer, øker statistisk sett mer mot slutten (indikert med sterjnemerker). Vekten hos de som har respondert på behandling har ikke noen statistisk endring i vekt, og kan således sies å være vektstabile.

Man kan også tenke seg at noe av vekten som øker i FAKT handler om muskelvekst pga treningsprogrammet de forholdt seg til. Dette stemmer; noe av vekten var muskelmasse, men relativt sett økte fettmassen mer over tid.

Da vi evaluerte risiko for livsstilslidelser forble de fleste i en lav-risiko gruppe (54% i FAKT og 55% i CBT), mens rundt 31% i FAKT og 33% i CBT forble i gruppen for høy-risiko profil. Av endringer som skjedde gjennom behandling, var det 2 i FAKT og 1 i CBT som forverret sin profil, og tilsvarende 5 og 3 som forbedret sin profil. Det var altså liten effekt av de to ulike terapier på risikoprofilen for livsstilslidelser.

De fleste var utenfor risikoprofil for livsstilslidelser, men andelen i risikogruppen endret seg ikke gjennom denne studieoppfølgingen

Hva lærte vi?

FAKT, som er en terapiform som bygger på regelmessig trening, var forventet å gi gode effekter på fysisk form. Det var da også en god økning i maks-styrke, men også gledelig å se at effekten var langvarig (som et godt bevist på at de har opprettholdt noen av rutinene det var fokus på i terapien). At vi ikke fikk så stor effekt på kondisjon, er delvis et resultat av at denne uttrykkes pr kg kroppsvekt – som altså også økte i samme tidsrom, og dels trolig fordi det var en relativt lav gjennomføring på denne type treningsaktivitet.

Dessverre fikk vi ingen effekt på risikoprofil for livsstilslidelser, hverken med bruk av trening- og kostholdsterapi (FAKT), ei heller ved å se på terapi i seg selv (CBT). Dette kan nok dels skyldes flere forhold:

• at det var relativt få i utgangspunktet som lå i risikosonen, og at de enda er unge (under 45 år).
• at fokuset i terapien er rettet mot spiseforstyrrelsen i seg selv, og ikke direkte mot vektregulering.
• at noe av hovedutfordringen med denne lidelsen handler om å evne å endre affektreguleringen og deres atferdssymptomer (kostholds rutiner og treningsrutiner), og dersom dette ikke fører fram tidlig i terapien og for tilstrekkelig antall deltagere, er det vanskelig å gi effekt på gjennomsnittene i resultatfremstillingen.
• at det var dårlig gjennomføring av treningsøkter, spesielt intervalltreningen
• at vi samtidig fant at under halvparten etterlever anbefalingene for fysisk aktivitet, og samtidig gjennom terapi evner å redusere sine spiserestriksjoner og spisebekymringer.

Ettersom utvikling av vekt, fettmasse og sentral fedme viser en svak økende tendens indikerer dog at det bør utforskes andre effektive tiltak for å begrense denne utviklingen. Vi funderer på om FAKT kombinert med motiverende intervju og/eller CBT kan virke bedre på motivasjon for og evne til å gjennomføre fysisk aktivitet, og å oppnå en sunn kognitiv kontroll på matinntak. Dette må forventes å kunne gi effekt på vektregulering og kroppssammensetning, og således også på hovedmålet; begrense risiko for livsstilslidelser.

Du kan referere til denne publikasjonen på følgende måte: Mathisen, T.F.; Sundgot-Borgen, J.; Rosenvinge, J.H.; Bratland-Sanda, S. Managing Risk of Non-Communicable Diseases in Women with Bulimia Nervosa or Binge Eating Disorders: A Randomized Trial with 12 Months Follow-Up. Nutrients 2018, 10, 1887.