Forslag til sporten for bedre å ivareta fitnessutøveren

Bakgrunnstanker for dette bidraget; idrett i endring!

Hver idrett og sportsgren har sin spesielle kultur og regimer; for trening, for konkurranse, for utøver- og team samarbeide, for rivalisering, og noen også for kosthold. Slik kultur er et produkt av år med drift av sporten, tradisjoner, og i stor grad også påvirket av sterke personligheter – eller også kommersielle interesser. Men slikt er ikke bare statisk, men dynamisk. En gradvis endring over tid, som et produkt av nye inspirasjonskilder og også økt kunnskap. Det finnes flere eksempler, og noen er nevnt nederst i margen til høyre.
Fitnessporten har også sin spesielle kultur, men er også svært fersk med kort historie. Kanskje er derfor muligheten større for raskt å gjøre nødvendige endringer som ivaretar utøverens helse bedre?

Vi sitter på økt kunnskap om hvordan fitnessporten påvirker fysisk og psykisk helse, og ser at det mangler kunnskap blant de som veileder. Kan vi gjøre noe med dette?

Forslag til fitness-sporten om tiltak som kan bidra til forbedring

Hvordan kan man unngå at personer med spiseforstyrrelser søker seg mot denne sporten? Hvordan kan man begrense de negative helseeffekter fra diettregimene som sporten krever? Hvordan kan man tilby bedre fagkompetanse rundt utøverne, slik at de har sikker kunnskap å støtte seg mot?

Undertegnede har noen tanker om dette, og vet at noen av disse kan fremstå som direkte utfordrende å få til – eller kanskje også uønsket fordi det kan true rekrutteringen mot sporten. Da er spørsmålet om sporten kun ser profitt, eller også ansvar?? Kanskje er noen råd også vanskelig å håndtere, men de kan da heller bidra til å skape en større bevissthet og tankevirksomhet av sportens deltagere om hvordan dette kan tilpasses!

1. Krav til minstelengde på medlemskap før konkurranse

   I dag er det èn utfordring, som skiller seg sterkt ut fra hva kroppsbyggersporten tidligere sto i. Med de nye konkurranseklassene der mindre muskelvolum er et kriteria, er terskelen lav for å raskt komme seg på scenen. Har man en viss medfødt figur, og noe aktivitetserfaring, er det altså bare å «deffe» seg ned, for å kunne konkurrere. Dermed risikerer man at personer kommer rett inn på et gym, melder seg til et team, får diett og treningsoppsett, konkurrerer – og forsvinner. Hverken kan vel dette være ønskelig for en sport som ønsker lang levetid, ei heller er dette bra for den enkelte, som sitter igjen med en stor påkjenning de ikke var fysisk eller mentalt forberedt til. Det er derfor også et tankekors at man åpner for junior-klasser i denne sporten, da svært få personer har vært på et treningssenter/gym før fylte 16 år, og derav kunne trene tilstrekkelig målrettet under faglig veiledning.

   RÅD: Forbundet bør definere kriterier for hvor lang periode en utøver bør være innmeldt i en klubb, før de har mulighet til å konkurrere. Slik kan man sikre at de som er oppriktig interessert i sporten, tilbringer tilstrekkelig tid til både å utvikle seg fysisk, men også psykisk opparbeide seg erfaring og kunnskap om hva denne sport krever av det i lengden. Dette vil forhåpentligvis gjøre at en del som ikke håndterer påkjenningene like godt, ser fordelen av å trekke seg ut av «gamet» før de også opplever store og evnt varige negative effekter.

2. Krav til minstekunnskap hos coach og klubb

   I dag kan hvem-som-helst starte en klubb og være «coach». Coachen vil lage diettprogram, treningsprogram og evaluere fremgang hos sine utøvere. Det stilles ingen krav til kunnskap hos en coach! Og merkverdig nok etterspørres heller ikke slik kunnskap fra utøverne selv, annet enn å søke seg mot coacher som selv har vært suksessfulle utøvere, eller skapt slike utøvere. Å telle kcal og legge til eller trekke fra trening kan nok de fleste håndtere. Men du skal ha temmelig bra kunnskap om trening, om kosthold, om fysisk og psykisk helse, dersom du samtidig skal kunne garantere utøverne dine at du IKKE påfører de varig skade!!! Svært tilfredsstillende å se at det internasjonale forbund tilbyr (men ikke krever…) sertifiseringskurs for coacher. Norge kan ta steget foran, og både kreve dette, og sikre god faglig kompetanse inn i slike sertifiseringsordninger!

   RÅD: Forbundet bør stille krav til hvem som får være coach i en klubb, og veilede utøvere til konkurranse. For eksempel en sertifiseringsordning. Et minstekrav bør være at de viser til kursdeltagelse i kostholdsveiledning, trening og RED-s utfordringer, og kunnskap om mental helse. For å fortsette som coach, bør det være krav om å delta på oppfriskningskurs, for å beholde sitt sertifikat. Dette for å holde seg oppdatert på ny kunnskap, og for å sikre tilstrekkelig faglig kontakt med kompetansepersoner som bidrar til å legge/holde fokus og retningslinjer. EGENTLIG burde det være krav om å involvere en ernæringsfaglig utdannet (bachelorgrad), hvilket kunne være en del av denne sportens eget helsesertifikat-krav! Disse ernæringsfaglige bør også da ta seg ansvaret å sette seg inn i denne sportens natur og krav, samt gjøre seg kjent med utfordringene rundt RED-s.

3. Oppfordring til kulturendring

   Flere coacher uttaler i dag at de ikke anbefaler denne sporten for personer med spiseforstyrrelser. Det uttales også at denne sporten ikke er «for hvem som helst», og krever en stor grad av mental styrke. Hvem kan kjenne sin egen mentale styrke på dette området før man står midt i kaoset av følelser og sviktende energinivå og motivasjon? Man bør vel også hevde at det krever en viss mental styrke å «innse nederlaget» og gi seg også? Uansett; når det kommer til spiseforstyrrelser, vil det ikke være slik at noen innrømmer dette for en coach, og svært mange er fast i sin tro på at de faktisk blir frisk bare de klarer å bli en vellykket fitnessutøver. Så er ikke tilfelle!

   RÅD: to viktige tiltak bør igangsettes som en kultur endring. For det første bør denne sporten nedtone det fokuset det har skapt de siste 20 årene, om at restriktive spiserutiner i ukedagene normalt skal kunne avløses med «Cheat-days» der unormalt store mengder godteri, junkfood og is konsumeres. Unn deg slikt med god samvittighet, men la ikke strenge uke-regimer utløse en trang for slik mat som ikke lar seg kue, og som tar plass for helt vanlige måltider. Det er å normalisere bulimisk atferd, og gjør det enkelt å skjule seg i et miljø som har normalisert deres skjulte atferdsmønster. Øk utøvernes kunnskap, og få de til å innse betydningen av et sammensatt kosthold med tilstrekkelig energiinntak, som sikrer god sportslig utvikling. Da kan godis, kaker, junkfood og is inntas i normale mengder med god samvittighet, uten å måtte proklamere «cheat-day» eller legge opp til slik storinntak.

   For det andre bør sporten jobbe utad med å øke forståelsen for folk flest om at dette ikke er en sport som kan anbefales ved spiseforstyrrelser. Dette er et budskap som bør tydelig fram, og som bør gjøres allment kjent. Med tydelig informasjon om at de konkurranseregimer denne sport innebærer, unektelig vil trigge mentale og atferds relatert handlingsmønster fram. Å erkjenne at friske utøvere kjenner på disse utfordringene selv når de er godt inne i, og etter, dietten sin. Og at det av den grunn ikke kan forventes at personer med bakenforliggende utfordringer skal klare å håndtere dette særlig bra.

Undertegnede er en av få som til nå har vurdert helhetlig hvordan det er å utøve fitnessport for fysisk og mental helse, og evaluert hvilke konsekvenser dette kan ha for langvarig helse. I forskning er vi opptatt av å øke kunnskap – ikke nødvendigvis for å avskrekke, men for å bidra til kunnskapsløft og endring. Det er derimot aktørene selv i de studerte miljø som må ta ballen videre – i dette tilfellet i interesse av egen helse, og hvilket etisk ansvar man som sport og forbund ønsker ta for sine aktive utøvere!  MVH Therese 🙂